Woven handspun silk with silk embroidery         The Eagle                                                2023

The Eagle

The gaze drills into me. It carries pain, fear, and bewilderment. What has happened?

Suddenly the eagle lies there on the ground with one wing abruptly cut off.

But it is only a photograph I see, a representation of the eagle; the scent of damp mountain moss and the high-pitched sound of wind turbines are absent from my senses. And yet, even with this distance between the image of the eagle and where I am, far removed from the events, I am caught by the eagle’s gaze before my eyes wander across its body and the lichen in which it lies.

Blood and a few remnants of severed tendons are all that remain where one wing should have been. The eagle assesses the situation, observes the human drawing near, and becomes aware of the helplessness of being unable to rise, fly, attack, or defend itself. The eagle looks at the photographer, yet it is as if the eagle’s gaze is upon me, as if it were only the eagle and me.

Who is the eagle within me? It must exist in my mind, in my register of feelings and compassion, when I am so spontaneously seized by the eagle’s gaze. Even though I am not physically near it, not present when the accident occurred, but encountering it as distant as a photograph.

The living room is warm, the chair is soft, yet I long to be outdoors, hiking through forests and open land, to be in the mountains. Strength and initiative fall short when everything is so facilitated for being an urban human, a person entertained by television: watching whales singing in the ocean, lions lying in wait, ready to strike at antelopes crossing the ford, a small polar bear cub struggling to climb a steep wall of ice while its mother waits. All the while the news arrives in the feed each day: landscapes stripped of all vegetation and turned into industrial zones, mining waste to be dumped in fjords and kill all life there, overconsumption of fossil fuels now bringing us floods, drought, and storms of unfamiliar force.

What is the eagle within me? To draw closer to the eagle’s gaze, I take out embroidery thread, a needle, and a small piece of fabric I have woven from silk. I guide the needle, tracing the gaze, the beak, and the bloody wound where the wing used to be with a silk thread. As a human being, I am coded to respond emotionally to the pain expressed in its eyes. As a human being, I carry stories of the eagle—the mighty predator capable of taking small children and lambs. The sight of the eagle as it soars high above us has become synonymous with ingenuity, the sharp, analytical gaze that sees everything clearly. Yet then, in an inner vision appears all the textiles throughout our cultural history that have been adorned with eagles—stylised, hard, unfeeling eagles that symbolise power.

A shiver runs down my spine; a black eagle with a Nazi iron cross appears in an inner flash. I wonder whether this eagle, at its deepest level, has a place in my psyche—a manifestation of a dark, frightening force that can emerge—or whether it is a culturally encoded, unsettling memory within my society, the horrific events of war bound up with this symbol of the eagle.

I remember the sweat beading on my skin as I struggled up a steep mountainside, almost crawling, clutching at heather and small tufts of grass. Far, far below me, the ocean waves crashed hard against the rocks. Above me I became aware of the eagle circling high overhead, bathed in sunlight while shadows had begun to fall across the mountainside. I tried to imagine what it saw. How wonderful it would have been to have wings—to drift on the air currents, to take a few wingbeats to steer at will, to draw closer to whatever caught my interest. But as I looked down again into the heather to find my footing, a fragment of film flickered in my memory: an eagle tearing at a hare, feeding strips of flesh to its young.

Human beings have always expressed themselves through similes and symbols drawn from animals and birds. We have developed and inherited our psyche in coexistence with all life around us; only in this way has our species been able to survive. But now, as I sit in a comfortable armchair, sheltered, I no longer need to venture out and encounter the eagle—yet I carry a constant longing to be on open mountain plains, to see the range of peaks along the horizon, growing ever more blue until they fade from sight; or to feel myself enveloped by the intense green of a moss-covered forest, darkened by tall trees; or to sense water gliding softly over my skin as I move through it. The knowledge of how to move through such landscapes, to recognise dangers, to stay alert, to know what to do, is eroding as a shared human experience in our time.

Our culture destroys and eradicates the life it deems to be in the way. We no longer need to feel within ourselves the instincts and forces of animals in order to understand them, to coexist with them.

And yet they are still there, like a hidden inner mirror, conveyed through all the stories we have told one another, through the images and sculptures that have been created. Some of it is about asserting position and power, but most of it is made to express human emotions and relationships.

The Neanderthals used feathers and talons from the golden eagle and the white-tailed eagle as ornaments. Throughout history, humans have offered eagles as sacrifices to the gods, believing that their deities had eagles as their companions. The Sumerians thought that eagles carried the souls of the dead to the heavens. Eagle feathers were attire for spiritual journeys, enabling one to see across multiple worlds.

Throughout history, we have witnessed the interplay between senses and experiences in this world and the unknown mental landscape, the depths of emotions, and the quest for transcendence. We have envisioned how all life is interconnected, with beings that are fusions of humans, animals, and birds. Garuda is half-human and half-eagle. Everything is shaped by our longing, dreams, and struggle for survival. 

I continue sewing, starting on the wing that is still with the eagle. But the pull to embroider lies in the emotional response to the gaze and how the eagle had been mutilated.

Gradually, all the thoughts about composition emerge: what should be included? A continuation of photographic representation, or a stylization of the cause by embroidering wind turbines into the piece. I find warning signs about wind turbines and ice throws online.

In the photograph, there was no wind turbine, yet I knew it was a wind turbine that had severed the eagle’s wing as it flew by. The eagle was oblivious to the incomprehensible force of the turbine in its rotating motion. Where in nature would the eagle have gained such knowledge? A sorrow descends, the certainty of the suffering we inflict on animals and birds through technology and the destruction of habitats—because humanity’s greed for more and more overrides everything.

From the spontaneous response, fuelled by the energy of empathy in the eagle’s gaze, to completing the embroidery into an image—an attempt at a controlled narrative and a stylized visual language—I feel locked in. All the threads, references, compositional possibilities, and choices that must be made become overwhelming. I’m left with the eagle’s eyes, a journey of thought, and a half-finished embroidery where the possibilities ahead are so numerous and must mature.

Ørnen

Blikket borer seg inn gjennom øynene mine. Det bærer med seg smerte, angst og forundring; hva skjedde?

Plutselig ligger den der på bakken, den ene vingen er kuttet brått av.

Men det er bare et foto jeg ser, en representasjon av ørnen, men lukten av fuktig fjellmose og høyfrekvent lyd av vindturbiner mangler i mitt sanseapparat. Og allikevel, selv med denne avstanden mellom bildet av ørnen og der jeg er fjernt fra hendelsene blir jeg fanget inn av ørnens blikk før øynene mine vandrer videre over ørnens kropp og reinlaven den ligger i.

Blod og noen rester av avkuttede sener er det eneste som er igjen der den ene vingen skulle ha sittet. Ørnen overveier situasjonen, betrakter mennesket som nærmer seg, blir bevisst hjelpeløsheten i det å ikke kunne reise seg, ikke kunne fly, ikke kunne angripe, ikke kunne forsvare seg. Ørnen ser på fotografen, men det blir ørnens blikk på meg, som om det bare er meg og ørnen.

Hvem er ørnen i meg? Den må jo være i mitt sinn, mitt register av følelser og medfølelse når jeg så spontant blir grepet av ørnens blikk, selv om jeg ikke er fysisk nær den, ikke er til stede når ulykken skjedde, men bare i noe så fjernt som et foto.

Stuen er varm, stolen er myk, men egentlig savner jeg å være ute, vandre i skog og mark, være på fjellet. Krefter og initiativ strekker ikke til når alt er så tilrettelagt til å være et urbant menneske, et menneske som blir underholdt på TV, ser på hvalene som synger i havet, løver som ligger gjemt på vakt klar til å angripe antiloper på ferd over vadestedet, en liten isbjørnunge som sliter med å komme opp en bratt isfjellvegg mens isbjørnmamma venter. Alt mens nyhetene kommer i feeden hver dag; om landskap som skrelles for all vegetasjon og gjøres om til industriområder, gruveavfall som skal dumpes i fjorder og drepe alt liv der, overforbruk av fossilt brensel som nå gir oss flommer, tørke og orkaner av ukjent styrke.

Hva er ørnen i meg? For å komme nærmere ørneblikket tar jeg fram brodergarn, nål og et lite stykke stoff jeg har vevet av silke. Nålen med silketråd fører jeg så den kopierer blikket, nebbet og videre til blodet i såret der vingen har sittet. Som menneske er jeg kodet til en følelsesmessig respons på smerten i uttrykket i øynene. Som menneske bærer jeg på alle fortellingene om ørnen, det mektige rovdyret som kan ta små barn og lam. Synet til ørnen der den svever høyt over oss har blitt synonymt med kløkt, det skarpe analyserende blikket som ser alt klart. Men så dukker det opp i et indre blikk av alle tekstilene som gjennom vår kulturhistorie har vært prydet av ørner, stiliserte, harde, ufølsomme, ørner som symboliserer makt.

En frysning drar seg over ryggen, en sort ørn med solkorset dukker opp i et indre glimt. Jeg undres om denne ørnen dypest sett har en plass i min psyke, en manifestering av en mørk skremmende kraft som kan tre fram, eller det er en kodet kulturell skremmende erfaring i mitt samfunn, en krigs grusomme hendelser som knyttes sammen med dette symbolet på en ørn?

Jeg minnes at svetten piplet, jeg slet meg opp en bratt fjellside, omtrent krabbet, grep fast i lyngen og små gresstuster. Dypt, dypt nede, rett under meg slo bølgene hardt mot klippene. Over meg ble jeg vàr ørnen som kretset i sirkler høyt oppe, den hadde sol på seg, skyggene hadde begynt å legge seg på fjellsiden. Jeg prøvde å se for meg hva den så. Så deilig det hadde vært å ha vinger, flyte med på luftstrømmene, ta noen få vingeslag for å styre etter viljen, ta noe i nærmere ettersyn. Men da jeg så ned i lyngen igjen for å finne feste svirret en filmsnutt i hukommelsen, en ørn som river i en hare for å mate kjøttrevlene til ungene sine.

Mennesket har alltid uttrykket seg gjennom similer og symboler på dyr og fugler. Vi har utviklet og arvet vår psyke i sameksistens med alt liv rundt oss, bare slik har vi som art kunnet overleve. Men nå, der jeg sitter i godstolen, beskyttet, trenger jeg ikke å være ute å treffe ørnen, allikevel har jeg en konstant lengsel etter å være på åpne fjellvidder, se rekken av fjelltopper i horisonten, mer og mer blånende til de forsvinner ut av syne, eller følelsen av å bli hyllet inn i et intenst grønt mosebelagt skogsrom mørklagt av høye trær, eller å kjenne vannet som stryker mykt over huden når jeg glir gjennom. Kunnskapen om å ferdes, kjenne til farene, være på vakt, vite hva man skal gjøre forvitrer som felleskap i vår tid.

Vår kultur dreper og ødelegger det livet man tenker at er i veien. Vi behøver ikke lenger å kjenne etter i oss selv dyrenes instinkter og krefter for å forstå, kunne sameksistere med dem.

Men allikevel er de der, som et skjult indre speil, formidlet gjennom alle fortellingene vi har fortalt hverandre, bilder og skulpturer som har blitt laget. Noe handler om å stadfeste posisjon og makt, men mye er også laget for å uttrykke menneskelige følelser og relasjoner.

Neandertalerne brukte fjær og klør fra kongeørn og havørn som ornamenter.

Mennesket har gjennom tidene brukt ørn som offergave til gudene, og mente at deres guder hadde ørner som sine følgesdyr. Sumererne trodde ørnene transporterte de dødes sjeler til himmelen. Ørnefjær var påkledning for åndelige reiser, det å kunne se over  flere verdener.

Gjennom hele historien har vi vekslingen mellom erfaringer og sanser i denne verden og det ukjente mentale landskapet, følelsenes dybde og søken etter oversanselighet. Vi har sett for oss hvordan alt liv henger sammen, vesener som er sammensmeltninger med dyr og fugler. Garuda er halvt menneske og halvt ørn. Alt er skapt av vår overlevelse, lengsel og drøm.

Jeg syr videre, begynner på den vingen som ørnen har igjen. Men dragningen til å brodere lå i den følelsesmessige responsen på blikket og hvordan ørnen var blitt lemlestet.

Etter hvert kommer alt tankespinnet videre om komposisjon, hva skal med; en fortsettelse av fotografisk gjengivelse, eller stilisering av årsaksforklaring ved å brodere inn vindturbiner. Jeg finner fareskilt om vindturbiner og iskast på nettet.

På fotografiet var det ingen vindturbin, men jeg visste allikevel at det var en vindturbin som hadde kuttet av vingen da ørnen kom flyvende Den var intetanende om vindturbinens ufattelige kraft i en roterende bevegelse. Hvor i naturen skulle ørnen ha fått en slik kunnskap? En sorg senker seg, vissheten om hva vi påfører dyr og fugler av lidelse gjennom teknologi og ødeleggelse av biotoper fordi menneskets grådighet etter mer og mer - overstyrer alt. 

Fra den spontane responsen med innlevelsens energi på ørnens blikk- til det å fullføre broderiet til et bilde, - et forsøk på en styrt fortelling og et stilisert formspråk låser meg. Alle trådene, referansene, komposisjonsmulighetene, alle valgene som må tas blir for mange. Jeg sitter igjen med ørnens øyne, en tankereise og et halvferdig broderi hvor mulighetene videre er så mange og må modnes.                      

Fotoet av ørnen som var utgangspunktet er tatt av Ulla Falkdalen

Nylig aktivitet

1. - 12 OKTOBER 2025

Galleri Albin Upp, Briskebyveien 42, 0259 Oslo

Kunnskap og erkjennelse -
en retrospektiv reise i menneskers forhold til naturen

Temaene jeg setter søkelys på her, nemlig menneskers og samfunns forhold til naturen har fulgt meg i alle år. For meg har det vært en prosess fra det innadvendte og eksistensielle, det observerende og til konkrete saker og spørsmålstillinger om hvordan vi lever i, eller forbruker naturen.

Tidspennet for denne utstillinger omfavner kunstnerisk virke i over 40 år.

Les mer på nettsiden til Galleri Albin Upp

 Note! This website is under production, new photoes and posts will be added

       Elisabeth Tamuly Medbøe © BONO 2015 All Right Reserved